Köln ligger knappe 181 km – en kjøretur Google Maps stipulerer til 1 time og 48 minutter – fra Mainz, som også ligger ved Rhinen. Her tråkket Johann Gutenberg sine barnesko for over 600 år siden, før han rundt 1430 begynte å leke seg med noe han kalte for trykk. Noen og tyve år senere – i 1455 – var eksperimentene gått så langt at Johann liksågodt trykket opp et masseopplag av Bibelen, bøkenes bok. Denne boken fikk mange navn, som Biblia Latina, «Gutenberg-bibelen» og «42-linjersbibelen». Den blybaserte trykkemetoden hans skulle stå seg i nesten 550 år, før den digitale settingen overtok mot slutten av 1900-tallet.

Den gamle vanen med å lese fra papir, skulle imidlertid vise seg å vare ved noe lenger, omtrent til 2010-tallet, da lesebrett og elektronisk blekk tok over. Bøkene ble nå ikke lenger trykket. De forlot aldri sin digitale form, og ble i stedet vist side for side på egne bokbrett eller lesebrett, selvsagt til bokbransjens store fortvilelse. Bransjens bunnlinjelogikk hadde gitt en utvikling der forlag, distribusjon og bokhandel var fusjonert og kjøpt opp, sammen med bokdatabasene, slik at bransjen som helhet nå faktisk var avhengig av å sende fysiske papirbøker land og strand rundt, og følgelig lite villig til å selge brett som kunne lese digitale bøker.

For nye forlag som Glohug er disse brettene selvsagt uvurderlige, både som plattform for leserne av forlagets bøker, og for det daglige manusarbeidet. Endelig kan de digitale bøkene leses like lett og ledig som gammelbøkene, og langt unna nærmeste computer.

I hvor stor grad skal kulturskribenter i Norges største avis kunne dikte fritt og selge ren fiksjon som nyhetsjournalistikk? Finnes det overhode noen grenser for hva man kan tillate seg når man sitter på den grønne gren og har et mektig mediehus i ryggen?

Vi vet at en såkalt fellende dom i PFU bare er et slapt munnhell som i verste fall kan føre til en liten notis på redaksjonell plass om at man gjorde én og annen feil og muligens brøt med såkalt god presseskikk, et fullstendig utvannet begrep i seg selv, i en tid der få eller ingen oppegående mennesker lenger forventer at avisene skal holde seg til «god presseskikk», eller at det journalistene så blomstrende omtaler som «god presseskikk» har noe som helst med hverken det gode eller skikk og bruk å gjøre.

Likevel kan det være interessant å se nærmere på hvor mange elementer av diktning og ren fiksjon – også kalt løgn – Aftenposten har klart å klemme inn på én side når de 24. juli 2010 omtaler navnetvisten mellom Askehaug og Aschehoug.

La oss derfor ta dette kronologisk, fra start til slutt i artikkelen.

Billedtekst: «At Askehaug også har invitert til sin egen hagefest, blir sett på som en krenkelse fra Aschehougs side.»

Rettelse: Askehaug har aldri invitert til noen egen hagefest. I en bisetning i en bloggpost om manuskonkurransen på Askehaug er det riktignok forespeilet den da potensielle vinneren av manuskonkurransen at vedkommende ville være æresgjest på den til august stipulerte hagefesten, men her er det som alle kan se ikke sendt ut en eneste invitasjon til noen på det tidspunkt fastsatt eller konkret person. Da det heller ikke senere hen er sendt ut invitasjon til den utkårede eller til noen andre, er det rimelig å si at Aftenposten tar seg visse dikteriske friheter når de utbasunerer at invitasjoner er sendt ut.

Vi står altså igjen med at noe som aldri har skjedd blir sett på som en krenkelse fra Aschehougs side. Noe som fremstiller Aschehoug som en i overkant hårsår og hypersensitiv part.

Overskrift: «Aschehoug vant over Askehaug»

Bulletpoint: «Vant rettssak og tilkjent saksomkostninger»

Rettelse: Selv om det er en catchy overskrift, har den ikke rot i virkelighetens verden. Det har aldri vært noen rettssak mellom Aschehoug og Askehaug, og ingen har selvsagt heller vunnet noen slik fiktiv rettssak. Medmindre Aftenposten er begynt med spåkonevirksomhet med PFUs velsignelse, burde et tenkt etterrettelig PFU allerede her ha satt foten ned. Dette er intet annet enn å holde leserne for narr.

Ingress: «Oslo byfogdembete slår fast at eieren av et forlag som har fått navnet Askehaug, kan forveksles med det langt mer kjente Aschehoug og forbyr navnet.»

Rettelse: «Eieren av Askehaug» var jo undertegnede, og Aftenpostens påstand blir dermed at jeg kan forveksles med Aschehoug forlag, noe som helt klart blir absurd. Korsvold og Nipen burde snarest melde seg på et av Aschehougs skrivekurs for vordende skjønnlitterære forfattere.

1. spalte, 3. avsnitt: «Viddal konkurrerer også om den tradisjonsrike Aschehougs hagefest. 39-åringen har nemlig invitert til sin egen hagefest i Oslo i august.»

Rettelse: Aftenposten fortsetter her med å spre løgnen om den fiktive hagefesten som om den var et faktum, og de supplerer sågar løgnen sin med en stedsangivelse: De aner ikke om det vil bli noen hagefest eller om det blir sendt ut invitasjoner, skriver det likevel og fastslår kjekt at festen vil finne sted i Oslo. Kanskje i den asfalterte bakgården ved «forlagshuset», eller ute på Vor Frelsers gravlund? Skal man først lyve i Norges største avis, kan man like gjerne ta kraftig i.

2. spalte, 1. avsnitt: «Forlaget ønsker ikke å forveksles eller assosieres med Askehaug og Viddals utgivelser, og nevner spesielt to bøker publisert på Askehaug, Trygdesnylteren og 9-11 koden.»

Rettelse: Aftenposten skal selvsagt ha takk for at de trekker frem to av bøkene Askehaug ga ut, og som Aschehoug til tross for at de beskriver seg selv som en «klar forkjemper for ytringsfriheten» som ikke ønsker å «begrense Viddal sin ytringsfrihet», likevel velger å fremheve som særdeles uønsket med henvisning til de to e-bøkenes semantiske innhold. Dog er det slik at Aftenposten av to – 2 – nevnte boktitler har maktet å feilstave to, altså 100%. Bøkene heter i originalutgivelsen «Trygdesnylterboken» og «9/11-koden», og er forfattet av henholdsvis Eskil Aasmul og Christopher Bollyn. Kaja og Kjersti har til og med lagt inn en orddelingsfeil i sistnevnte tittel, som kun hadde 10 tegn, noe som må kunne regnes som sterkt på en kulturside i landets største avis.

3. spalte, 4. avsnitt: «Foreløpig står nettsidene til Askehaug som før.»

Rettelse: Alle e-bøkene som var til gratis nedlasting i PDF-format var fjernet fra nettstedet i god tid før Aftenposten skrev saken sin. Dermed blir en slik påstand som å hevde at bokhandlerne Tanum og Norli «står som før» når samtlige bøker er fjernet fra vinduer, bokhyller og lager. Igjen slapp research fra Korsvold og Nipen.

3. spalte, 6. avsnitt: «I rettspapirene fremholder Aschehoug at de ikke har kjennskap til at Viddal har vært ansatt i selskapet, slik Viddal selv opplyser på bransjenettstedet LinkedIn.»

Rettelse: Her blander både Aschehoug og Aftenposten kortene. Jeg opplyser ganske riktig på LinkedIn at jeg har jobbet for Aschehoug, men det står ingenting om tilknytnings- eller ansettelsesform på LinkedIn, og det er heller ikke noe krav om at man må ha vært ansatt et sted for å kunne føre det opp som arbeidserfaring. Dog har jeg jobbet både i Samtiden og i Litterær avdeling hos Aschehoug, der sistnevnte engasjement, som manuskonsulent for vordende debutanter, gikk over lengst tid og var lønnet direkte fra Aschehoug.

Avslutningsvis:

Hele artikkeloppsummeringen under underoverskriften «Jobbet i Aschehoug» bunner i spekulasjoner fra en viss Erik Tangen, journalist i Lokalavisen.no, som i mars i år spekulerte i at publiseringsvirksomheten måtte være et «Pek mot gammel arbeidsgiver». Advokatfirmaet Arntsen og Aschehoug stiller villig opp på disse spekulasjonene, som selvsagt også er usanne, samtidig som spørsmålet om min tidligere tilknytning til forlaget Aschehoug gjøres til et slags karakterdrapspoeng. Aftenposten klarer sågar å trekke frem at jeg fungerte som «redaksjonssekretær i Aschehougs tidsskrift Samtiden i en periode, betalt gjennom arbeid for trygd-ordningen», noe som i tillegg til å være løgnaktig også har elementer av brudd på taushetsplikt i forhold til sensitive opplysninger.

En kunne kanskje forstått denne plutselige hangen til «gravejournalistikk», eller møkkraking, fra Aftenpostens side dersom det var et vesentlig poeng i saken hvorvidt jeg hadde jobbet for Aschehoug tidligere eller ei, enn si vært ansatt i Aschehoug eller ei, men slik er det jo ikke. Det er en fullstendig oppkonstruert anklage at jeg skulle ha hevdet å ha vært ansatt i Aschehoug forlag på noe tidspunkt.

I stedet fremstår hele underpunktet «Jobbet i Aschehoug» som en øvelse i karakterdrap, der Aftenposten bygger opp en anklage om at jeg uriktig skulle ha hevdet å ha vært ansatt i Aschehoug i en årrekke – noe som uansett er saken fullstendig uvedkommende – uten at dette medfører riktighet.

Ikke bare har jeg tapt en rettssak (som Aftenposten har diktet opp), jeg er i tillegg en løgner og en sjarlatan som lyver om min tidligere arbeidspraksis.

Grovt, Aftenpost! Meget grovt. Men vennene deres i PFU vil garantert frikjenne dere.

Forøvrig er det vel slik at om noen skulle komme til å sette fyr på et eksemplar av avisen deres, som vel blir å regne som publiseringsvirksomhet, kanskje fordi dere støtt og stadig bryter med det vanlige folk oppfatter som god presseskikk, uten at hverken PFU eller andre griper inn, slik at den nærmest fremstår som en ynkelig liten askehaug, så har dere stilt dere lagelig til for hogg og anklager fra et større norsk forlagshus med tilnærmet samme navn? Eg berre spyr…

Praktiske konsekvenser av navneskiftet i kjølvannet av enigheten med Aschehoug blir blant annet at en rekke linker vil slutte å fungere eller omdirigeres til Aschehoug, samtidig som tekstene litt etter litt vil dukke opp igjen på Glohug. Videre vil Askehaug-bloggen med all sannsynlighet sykne hen og dø, samtidig som denne bloggen vil overta stafettpinnen.

Vinneren av sommerens manuskonkurranse vil selvsagt også bli publisert på Glohug.

Takk for følget! Og velkommen over til Glohug!

Vinner av manuskonkurransen er en tekst om den franske filosofen og forfatteren Georges Bataille (1897-1962), skrevet av Nina Børresen. Teksten vil bli publisert i løpet av høsten 2010.

I løpet av våren og sommeren er det imidlertid oppstått en disputt om navnet «Askehaug» – Aftenposten har sogar skrevet at det har vært en rettssak som «Askehaug» har tapt. Selv om dette ikke medfører riktighet, ser det ut som det går mot et navneskifte.

Eventuelt nytt navn og nettsted for publiseringsvirksomheten vil bli annonsert her i tidens fylde.