Köln
– Beklager, men vi selger ikke elektronikk, var det noe foraktfulle svaret jeg fikk hos de største bokhandlerne i den norske hovedstaden i desember, da jeg først spurte hvor de hadde lesebrettene sine, og senere nøyde meg med å spørre om de hadde lesebrett overhode. Da er servicen bedre hos Amazon i Amerika. De lar meg spent følge med på at brettet lastes om i Sparks i North Virginia torsdag ettermiddag, før det scannes inn i Louisville i Kentucky i halv to-tiden natt til fredag, og ut igjen i fem-tiden, for så å dukke opp i Köln i Nordrhein-Westfalen rundt lunsjtider igår. Klokken 12.30 idag forlot brettet Köln, og jeg blir selvsagt sittende og trykke F5 for å se hvor ferden går videre.
Köln ligger knappe 181 km – en kjøretur Google Maps stipulerer til 1 time og 48 minutter – fra Mainz, som også ligger ved Rhinen. Her tråkket Johann Gutenberg sine barnesko for over 600 år siden, før han rundt 1430 begynte å leke seg med noe han kalte for trykk.
PFU-klage, «Aschehoug vant over Askehaug»
PFU-klage på Aftenposten lørdag 24. juli (Kultur, s. 9)
I hvor stor grad skal kulturskribenter i Norges største avis kunne dikte fritt og selge ren fiksjon som nyhetsjournalistikk? Finnes det overhode noen grenser for hva man kan tillate seg når man sitter på den grønne gren og har et mektig mediehus i ryggen?
Vi vet at en såkalt fellende dom i PFU bare er et slapt munnhell som i verste fall kan føre til en liten notis på redaksjonell plass om at man gjorde én og annen feil og muligens brøt med såkalt god presseskikk, et fullstendig utvannet begrep i seg selv, i en tid der få eller ingen oppegående mennesker lenger forventer at avisene skal holde seg til «god presseskikk», eller at det journalistene så blomstrende omtaler som «god presseskikk» har noe som helst med hverken det gode eller skikk og bruk å gjøre.
